Når du skjønner at du kommer til å ta ditt eget liv..

Facebook er flink til å minne oss på hvordan vi har hatt det til en hver tid. For 1 år siden. For 2 år siden. For 3 år siden. I dag poppet et minne for 5 år siden opp på min side. En positiv status av meg som begynte å finne min vei i livet og som takket alle som støttet meg på reisen min. Men det eneste jeg tenkte på når jeg leste den statusen var katastrofen som skulle skje noen uker senere. Når positiviteten ble til fortvilelse og kroppen min sa stopp. Når jeg innså at jeg ikke ønsket å leve lenger. 

Jeg vet ikke om jeg kommer til å leve i April……

I ett år hadde jeg hatt store indre konflikter. Jeg begynte å få en del oppmerksomhet pga nettsidene som jeg hadde opprettet for å dele min erfaring på datingmarkedet. Samtidig var det ikke noe jeg kunne leve av, og jeg visste at i klesbransjen hvor jeg hadde vært i så mange år, så var det mange muligheter. De ringte meg hele tiden fra rekruteringselskaper når det var nye butikksjefstillinger de trengte en leder til.

Jeg følte at jeg visnet når jeg var på jobb. På tross enormt positive tilbakemeldinger følte jeg ikke noen mestringsfølelse av å jobbe i butikk. Utakknemlig tenker kanskje noen som i dag sliter med å få seg jobb, men det er var ikke sånn på markedet for 5 år siden. Det var nok av jobber, spesielt i min bransje.

Og så nytter det ikke uansett hvor mye man skal tenke på det praktiske eller pragmatiske. For meg handler det om det indre enorme behovet mitt om å hjelpe andre, som var så mye større enn å hjelpe dem finne det perfekte antrekket.

Jeg hadde akkurat truffet en fyr som jeg likte. Vi hadde hatt noen helger sammen og han inviterte meg til leiligheten sin på kanariøyene. Jeg husker jeg lå der på stranden og solte meg når han sa

-Det er så fint å ha deg med hit. Kanskje jeg kan få bli kjent med sønnen din snart, og så kan vi alle sammen reise hit til påske?

Jeg husker svaret jeg sa til han i hodet mitt. Jeg husker sjokket jeg følte i meg selv når jeg sa det.

-Men jeg vet ikke om jeg lever i April…

-Ja kanskje, var svaret han fikk og så ble det helt stille.

Headhuntet til lederstilling.

Noen uker tidligere hadde  jeg bestemt meg for at jeg ville satse på datingrådgivning. Jeg ville utnytte det faktum at mange mennesker hadde begynt å spørre meg om råd og jeg hadde hjulpet ganske mange med datingprofilen med gode resultater. Jeg hadde bestemt meg og så ringte telefonen.  Det var et av disse rekruteringselskapene som hadde en stilling å tilby meg. Jeg jobbet pr da hos Salomonsen i Stavanger. En tradisjonsrik herreforretning jeg trivdes enormt i. Det var bare noe annet jeg trivdes mer med. Noe som de fleste ristet på hodet av, rullet med øynene om, eller fniste som om jeg tullet når jeg sa jeg ville jobbe med dating.

Dale of Norway skulle åpne sin flagstore i Stavanger og jeg var headhuntet til stillingen. Jeg visste at hvis jeg tok den stillingen så måtte jeg legge alt annet vekk. Da ble det klesbransjen for fullt igjen for meg. Noe jeg var dyktig på. Noe jeg visste jeg kunne mestre fint. Det ble et nytt prosjekt jeg kunne skape gode resultater på. Men var det det jeg ville? Ville de gi meg indre ro og tilfredshet, eller ville jeg jobbe ved siden av med lidenskapen min også der, som jeg gjorde nå?

Tilbake på stranden var jeg i sjokk over hva jeg nettopp hadde tenkt og den følelsen jeg hadde når jeg tenkte det jeg tenkte. Det var så ekte. Jeg var så lei. Jeg var så sliten.

Det er så vanskelig for utenforstående å forstår hvordan noe så banalt som jobb kan få en person til å ikke ønske å leve lenger. Vanskelig å forstå at mennesker som har en lidenskap eller en livsvei de bare føler de må ta, får det vanskelig hvis de blir tvunget til å gjøre noe annet. Hvordan det påvirker hele deg. Psykisk og fysisk.

Når jeg kom hjem fra den ferien kontaktet jeg fastlegen min. Jeg gav beskjed om at jeg var deprimert og det var krise. Jeg fikk telefonummeret til livskrisehjelpen og fikk en time der med en gang. En samtale senere og jeg ble henvist til lege på sykehuset som spurte om det var greit at jeg ble. Jeg ble værende på psykriatisk avdeling i 3 uker. Jeg var så utrolig lettet over at noen ville hjelpe meg. At noen tok meg i mot og bare lot meg få leve litt. Ikke bekymre meg, ikke stresse, ikke måtte finne svar. Men bare leve.

Hvorfor kan jeg ikke bare være litt mer normal?

Jeg har spurt meg selv mange ganger, hvorfor jeg ikke bare kan være litt mer som gjennomsnittet.

Hvorfor jeg ikke bare kan nyte det å ha en jobb ( en hvilken som helst jobbb) gå hjem fra jobb til normal tid, være hjemme med familien, ha barn som gjør normale fritidsaktiviteter, ha en hobby som jeg driver med et par ganger i uka, reise på familieferier 3 ganger i året og leve livet sånn.

Det hadde vært så mye enklere – mange ganger, og jeg har felt mange tårer i fortvilelse over å ikke kunne klare å leve sånn.

Men så detter det inn en mail fra en person som har sett en live sending, eller som har vært på date via nettdatingsiden min, som er så takknemlig for at jeg har satset alt på min lidenskap. For at jeg kan bidra med kunnskapen jeg har opparbeidet meg slik at andre kan bli lykkelige. Finne den rette for seg og nyte det livet de lever sammen med en person de elsker.

Jeg er enda ikke der jeg ønsker å være. Det er en kamp hver eneste dag for å ha råd til å drifte videre og gjøre mine tjenester mer kjent. Og jeg har gått på noen smeller ved å være litt for godtroende og litt for naiv opp gjennom.  Men å leve det er det ingen tvil om at jeg vil. Fordi det jeg driver med ikke lenger er en lidenskap men meningen med livet mitt.  Jeg har vært gjennom alt jeg har vært gjennom av dårlige relasjoner, dårlige datingopplevelser og negative følelser om meg selv, for å kunne lære, bli sterkere og dele videre.

Hvis alle i verden var «normale» og gjorde det samme, hadde ikke verden vært i utvikling. Vi mennesker hadde ikke vært i utvikling. Vi hadde ikke hatt noen å lære av for å utvikle oss til det bedre.

Så takk til alle som tør følge lidenskapen sin og drømmen sin. Takk til alle som ikke døyver galskapen men lar den skape fantastiske inovative løsninger som samfunnet får nytte av. Takk til alle som står i mot jantelov og himling med øynene. Takk, fordi dere gjør at jeg ikke føler meg så alene!

 

 

2 Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *